Det var naturgitte forhold skapt etter isavsmeltingen for 10 000 år siden, som la grunnlaget for jordbruksdrift da menneskene i Norge gikk over fra en jakt- og nomadetilværelse til en fastere bosetting for 4-5000 år siden (den yngre steinalder)

Den første faste bosetting hadde vi fra bronse- og jernalder for om lag 3000 år siden. Tråkk, stier, ride- og kløvveier blir kalt "allfar". Disse veiene tegnet seg i terrenget som en fordypning, - en hul renne i marka = hulvei.

En hulvei 400 m VSV for Finstadsvingen og N for stien. Trolig spor etter den første veiforbindelsen mellom Sanner og Ås. Den første faste bosetting hadde vi fra bronse- og jernalder for om lag 3000 år siden. Tråkk, stier, ride- og kløvveier blir kalt "allfar". Tjodgata = allfarveien = folkeveien. De gikk helst over tørt land og høydedrag. Ofte bratte bakker, - for det var lettere for hesten å gå rett opp og ned enn i skrånende terreng. Over myrene og våt mark ble det lagt kavlebruer. Vinterveien var en helt annen og mye raskere. Kanskje "Søndre tverrvei" stedvis vil følge svært gamle veifar?

Bildet viser hulvei ved Roås.

Det er funnet spor etter en hulvei over Harestad > Glenne > Bernhus.

De første veiene oppsto som tråkk og stier, senere som ride- og kløvveier, mellom bosettingsplassene og fra grend til grend. Etter hvert fikk en del av disse veiene en mer gjennomgående funksjon til fjerntliggende mål. De ble kalt tjodgata = allfarveien = folkeveien.

Fram til vikingtiden ble jordbruket ytterligere utviklet, men bosettingsmønsteret og veinettet var i hovedtrekkene slik som vikingenes forfedre hadde lagt grunnlaget for. Vikingene hadde stor respekt for de gamle ferdselsårene og for allmannaretten. I deres lovverk het det: "Gamle veier skal få lov å ligge der de fra gammel tid har vært lagt". Allmennhetens rett til veg var en ferdselsrett. Så lenge veien ble brukt av allmennheten fortrengte ferdselsretten folks eiendomsrett til veigrunnen.

De innførte også påbud om baugereid, - at veiene til enhver tid skulle være ryddet med en bredde tilsvarende et spyds lengde. Det var bøndene som var pålagt å holde veiene ved like. Slik forble det stort sett gjennom hele middelalderen.

Fram til ca 1750 var veiene bare til å gå og ri på. Først på 1600-1700-tallet fikk veiene større betyning som transportårer. Militære hensyn i disse ufredsår var også tungtveiende da Christian IV i 1636 utstedte en forordning om en standardheving av veinettet. Generalveimestere var "innpiskere" for å få bøndene til å utføre pliktarbeid (uten godtgjørelse). Etter hvert ble det også satt inn militære styrker for å forsere arbeidet. Man fulgte stort sett de gamle rideveiene, og bare unntaksvis ble det bygget helt ny vei.

Ved inngangen til 1800-tallet hadde Norge et relativt godt utbygd veinett. I 1824 fikk Norge en ny veilov. Kongeveier og landeveier ble nå slått sammen til en felles betegnelse, hovedveier. De mer sekundære deler av veinettet ble nevnt bygdeveier.

Fra 1861 sa vår kommune fra seg alt ansvar for vedlikehold av de gamle kongeveiene.

Helt fra middelalderen hadde bøndene plikt til å skysse kongen og hans menn. Denne skyssplikten utviklet seg etter hvert til en stor byrde fordi adel og presteskap også fikk friskyss. Stortinget vedtok i 1816 bestemmelser for "Skydsvesenet i Kongeriget Norge.  På midten av 1800-tallet var det 29 offentlige skyss-stasjoner i Akershus som fikk tilskudd fra stat og fylke, - en av dem var Ski Skyss-stasjon med 40 spesidaler.